Houdini og jeg

Den kriblende sommerfuglfølelsen i magen. Den enorme lysten til å le høyt. Rope det ut. Synge. Så uendelig langt unna følelsen rett før, da du trykket på knappen, der det står “send”, og sendte bilde av den eneste illustrasjonen hodet ditt klarte å produsere.

Det var ingen alternativer. Skisse etter skisse ble tilnærmet like. Ingenting å velge i. Den ene illustrasjonen satt som brent fast bakerst i hodet. Det ER denne. Akkurat denne tegningen som skal gjøres ferdig. Forsiktige skissestreker ble til et tre, og en gutt, stjernehimmel, fiskesprett og en papirbåt. En STOR papirbåt.

Ingen alternativer. Tenk om han ikke liker den. Tenk om den er helt feil. Tenk om streken min ikke er så riktig som han trodde. Tenk om gutten ser for liten ut. Treet ser for stort ut. Tenk om båten ikke skulle vært der.

Finner fram tegnebrett og penn. Datamaskin. Det må bli digitalt. DA…da blir det riktig. Tre streker senere er skjermen svart, og datamaskinen skrudd av. Jeg kan ikke. Digitalt er ikke meg. Hvis det er min illustrasjon han vil ha, så får han den på papir. Det er papir, 2H-blyant, og fargeblyanter som er meg. Mitt uttrykk.

En blå strek. Det er ingen vei tilbake. Himmelen vil ta en kvart evighet å fargelegge. Hvis han ikke vil ha den, får jeg ramme den inn og henge den på veggen. Og så får jeg se om det finnes et alternativ allikevel. Ett eller annet sted må det jo finnes et alternativ. En annen tegning? Et annet perspektiv? En annen gutt? Et annet utsnitt?

Men det ble denne. Himmelen ble blå, stjernene dukket fram etterhvert som himmelen ble mørkere, treet fikk liv, og der – nederst ved stammen på det store treet, står en liten gutt og holder en dukke som heter Houdini.

Følelsen av å skulle sende fra seg noe som man har tegnet fordi det ikke fantes alternativer, noe man aldri var sikker på at var bra nok, selv om man visste det var riktig. Den er vanskelig. Den er skremmende. Men det går.

Og så kommer svaret på den mailen som det var så vanskelig å sende. Og i den står det: “eneste måten å komme “ingenstedet” er jo i papirbåt!” Og da er liksom alt greit. For et lite øyeblikk kan alt annet bare være så vanskelig det vil. For akkurat der og da, sitter jeg på toppen av verden og jubler høyt inni meg. Fordi den tegningen jeg tegnet var helt riktig. Den som kom til meg da jeg leste de tre første linjene. Akkurat den tegningen – skal få bli bokomslag. Enda et skritt i riktig retning. Den veien jeg egentlig vil…

20130724-001116.jpg

This entry was posted in ekteSmil, kreativVirkelighet. Bookmark the permalink.

2 Responses to Houdini og jeg

  1. Ole Horvli says:

    En fantastisk illustrasjon til Jans diktbok! Dette treffer, så inn i hampen midt i blinken. Gratulerer, Mariann Nikoline!

    • majann says:

      Tusen takk! Det varmer veldig å høre! Det er fantastisk å se ferdig bok på denne måten! Gleder meg til å holde den å hånda!! :)

Leave a Reply