…men fortsatt like trøtt. Jeg kjenner at jeg burde ha sovet, men så var det dette med kreativiteten da. Dessuten tenker jeg for mye akkurat nå. Jeg hater penger. (for den som ikke har fått det med seg via faceBook) Hater! Uansett. Det går. Det blir bare smertefullt en stund. As usual (der var den engelsken igjen…hehe).
Jeg sitter for øyeblikket og hører på Amelie-soundtracket via spotify, og jeg må innrømme at jeg liker denne tingesten mer enn hva godt er for et oppegående menneske. Det er rett og slett litt festlig at det lov. Jeg sitter her og kjenner på hvordan jeg skal klare denne flyttinga. Jeg vet at jeg ikke egentlig har råd til det, og jeg vet at jeg egentlig ikke burde låne noe penger. Men jeg må. sånn er livet. Og jeg hater det.
Jeg er uendelig gla i hesten min, men når jeg begynner å tenke, så angrer jeg bittert på at jeg ikke var smartere enn jeg faktisk var, da jeg bestemte meg for å bli hesteeier. Men. Jeg gir ikke opp. Jeg er ikke laget sånn at jeg gir opp. Jeg SKAL klare det, og jeg skal klare å komme meg opp på toppen igjen. Jeg hater det – men det MÅ gå. Må fordi det handler om livskvalitet. Og så lenge jeg ikke sitter med idiotiske tanker til langt oppover ørene, så er alt bare fint. Alt VAR bare fint. Helt til for et par timer siden.
Kan noen komme og klemme meg, og slå litt, sånn at jeg slutter å sutre, og finner igjen den positive innstillingen som jeg vanligvis skryter sånn av. Hater akkurat dette. Hater! :(
——
Den nye blogglayouten min har en veldig hjemmemekka bakgrunn. I utgangspunktet er det bilder og tegninger som jeg har tegnet og tatt selv, pluss litt til, som betyr en hel del for meg. Jeg lagret den som gif-fil, og ett eller annet skjedde med kvaliteten som jeg velger å ikke prøve å forklare. Uansett. Den er meg. Mest på godt…men de som kjenner meg, finner vel elementer fra den andre siden og.
Jeg kjenner at jeg trenger å komme fram til neste helg nå, så jeg kan fokusere om det som kommer etterpå. Det som ikke er fram til jeg får flytta, men etter at jeg er ferdig med å få ting på plass…etter at jeg har begynt å klatre igjen. Jeg gruer meg som en unge til å flytte hesten min til nytt sted, men jeg oppdaga i sta at Raf står på samme stall som gullet skal stå, og da kjenner jeg en hest – det hjelper alltid når en skal bli kjent med nye mennesker. Hestemennsker er ikke som alle andre mennesker – de er grusomme og vemmelige. Hehe… *glede seg*

Dette var det som gjorde at jeg “måtte ha” for snart 7 måneder siden…jeg angrer ikke når jeg ser han, men jeg angrer når jeg kjenner på fremtiden. Jeg tror han kan bli super – så får vi se om jeg klarer meg til han er blitt den supre hesten, eller om jeg må gi opp. *sender en stille bønn, krysser fingrene, og håper på det beste*
Nå er det på tide med litt søvn. Jeg har muligens verdens snilleste mamma. *nattnatt*
siste kommentarer