Jeg er alltid så fasinert over hvordan andre bloggere skriver. De skriver om interessante samfunnstemaer, moter, verdensspørsmål, natur- og miljøvern. Noen skriver personlige blogger, som allikevel ikke er FOR personlige. Jeg lar meg imponere. Hver gang.
Geir skriver om viktige temaer – gang på gang. Og innimellom, kommer HELT personlige poster, som jeg leser med stor iver, fordi jeg ikke kjenner Geir gjennom bloggen, snarere kjenner bloggen gjennom Geir. Geir fortalte meg at jeg trengte en blogg. Javel. Da lagde jeg meg en blogg. Geir fortalte meg at jeg måtte flytte bloggen min til WordPress. Javel, så flyttet jeg bloggen min. Geir fortalte meg at jeg måtte ha bloggen min på mitt eget domene. Javel. Så…….etter litt problemer, så flyttet Geir bloggen min til hans domene, sånn at jeg kunne leke med layout. Alt-i-alt; det er Geir sin skyld (eller fortjeneste, alt ettersom)
Ane studerer Teologi og blogger om livet i all sin generellhet. Mange flotte poster om filmer man burde og ikke burde se, og filmer man skal se allikevel. Blogger om livet i en leilighet med to andre (fryktelig forelska) jenter, livet som student. Ane blogger om Gud. En flott blogg som er verdt å lese.
Buster blogger notater i bildeform. Flotte fotografier, som løfter enhver dag. Da jeg satt i stavanger og lengtet hjem til østlandet (ja, det skjedde), fant jeg stor glede i bildene hans. Bilder av veiskilt, benker i gamlebyen og elger i solnedgang. En helt annerledes blogg. En enkel blogg. Uten mange ord, men ned mange tanker.
Elisabeth blogger om hestene sine. En pinto-hoppe, og hennes fire måneder gamle sønn. Da jeg lengtet mest tilbake til hestehverdagen, og lette etter heste-bloggere, fant jeg denne. Og den falt veldig i smak. Nå har jeg fulgt dem i snart ett år, og det er fortsatt like flott. Det er flere poster hver dag, og en MASSE flotte bilder. Å følge den lille krabaten fra han var i sin mammas mage, til nå, gjennom oppgang og nedgang har vært sterkt. Han har vært veldig syk, og det har vært mange dager i spenning. Nå venter en lillebror eller -søster i magen til mamma…og selv om jeg har lurt på hvor lenge jeg kommer til å lese blogger, så må denne være med meg. Fordi det kommer enda en. Det kommer en ny liten kompis. En ny liten firbeint.
Folk blogger så forskjellig. Jeg blogger personlig. Noen ganger for personlig. Noen ganger SÅ personlig at jeg sletter posten istedenfor å publisere. Noen ganger publiserer jeg selv om jeg vet jeg kanskje ikke burde brette ut livet mitt. Men samtidig så spiller det ingen rolle. Fordi det er ikke så mange som faktisk kjenner meg, som leser. Selv om det er noen. Og de kan bare lese.
Jeg skulle ønske jeg klarte å blogge som Tornerose. Uten å egentlig brette ut noen deler av livet. Blogge om ting som skjer, uten å nevne et eneste navn. Dele med verden, uten å utlevere. Verden er merkelig. Full av mennesker som vil dele livet sitt med andre, og full av de som ikke forstår hvordan akkurat det er mulig.
Jeg overhørte en gjeng jenter i stallen som diskuterte nettopp dette med blogging, tidligere i sommer. Av åpenbare grunner lot jeg være å blande meg i diskusjonen, jeg sto heller på sidelinjen og hørte på. De var sjokkert over hvordan det var mulig å skrive alt sånn at alle kunne lese. De var overrasket over at det faktisk fantes noen som vill gjøre det frivillig. De kunne ikke fatte at noen GADD å lese det de skrev. Og de lo. Lo av de tåpelige menneskene som var dumme nok til å brette livet sitt ut i offentligheten.
Jeg KUNNE blitt fornærma. Jeg KUNNE brast bort til dem, og sagt de skulle passe seg for hvordan de snakka, når de snakka om “mennesker som…” uten å kjenne alle i nærheten. Jeg KUNNE lagt meg ned og begynt å grine. Kunne….men gjorde ikke. Gadd ikke. Isteden lo jeg av dem, ristet på hodet, og strakk på ørene. Det er spennende å høre hva folk mener. Hva de egentlig tenker.
I går kveld lagde jeg denne headeren:

klikk på den og se bloggen til Erik. Nå – skal jeg straks og med en gang drikke opp kaffen min, og reise i stallen. Nemlig.
siste kommentarer