Da jeg traff ho som eier nabohesten min igjen, etter at de kom tilbake fra et treukers utenlandsopphold i går, så fikk jeg spørsmålet om ikke jeg hadde jobba mens de hadde vært borte. Jeg svarte at selvfølgelig har jeg det. Hver dag. som respons fikk jeg at det var jo det ho hadde trodd, men frøkna som jeg har jobba sammen med, hadde klart å påstå at jeg “bare hadde jobba litt – at ho for det meste hadde jobba alene”. Hva #$”%$!#? Som i seriøst? Jeg har jo slitt rævva av meg, og så kommer det vesenet og påstår at jeg nesten ikke har vært der…jeg kjenner at jeg blir mer kvalm enn på lenge…ikke bare skryter ho til meg, om hvor mye bedre rutiner ho ha – ho ljuger om hvorvidt jeg har jobba. Jaja – da røk den lojaliteten….for folk som ljuger – de gidder jeg ikke! Så enkelt er det!!
Monica har solgt hesten sin i dag. På mange måter er jeg bare glad på Jenny sine vegne. Jenny har vært hestepasser for Soffi lenge, og har i en stund forsøkt å få lov til å ha hesten på for. Det har ikke vært mulig. Beskjeden hjemmefra har vært at det er for dyrt. De siste dagene har jenny blitt forberedt på at det skulle komme noen i dag, for å se på hesten, og de var veldig interessert. Jenny kom i dag, og rei soffi på tur, som planlagt. Ho fikk beskjed om at de som skulle se på Soffi var underveis, og at Monica skulle ringe. Med tårer i øynene rir Jenny ut, for det ho tror er siste gang på drømmehesten.
Etter 40 minutter ringer Monica, og sier de er kommet. Jenny tørker tårer, og rir tilbake til stallen. Tar med seg hesten inn, og funderer på hvor de er, de som skal se på henne. De eneste hun ser er nemgli tante, onker, mamma, og bestemor, pluss en skokk søskenbarn.
Det tok litt tid, før Jenny innså at det faktisk var de som var så interessert i hesten. Jenny har en fantastisk tante, som legger mye penger i hest nå – og jeg unner Jenny ALT godt. Ho er ei fantastisk jente nemlig. Og hvis det er noe sted den hesten skal få det like godt som hos Monica, så er det der.
Midt oppe i dette står Monica. Monica, som er uendelig glad i hesten sin. Som ikke aner hva fremtiden bringer, og som ikke vet om ho noengang vil finne den nye drømmehesten. Kasnkje går det ikke fra god hest til super hest, men fra god hest til verre hest. Man vet aldri. Monica sto der og så så sterk ut, jeg vet det er fryktelig trist. Jeg kjenner bare hvor gla jeg har blitt i min, på bare litt over to måneder. Hvor mye han betyr for meg allerede nå. Han er det aller viktigste i min verden.
Monica var sterk da Jenny var der i kveld og….da lyset var dempet i stallen, og vi bare sto der og så på Soffi – som om ho var en annen hest, bare fordi ho får ny eier fra i morgen av. Men da Jenny gikk, så knakk ho. Og jeg kjenner at det er riktig. Det er sånn det skal være – noe annet ville vært sykt.
Jeg venter ikke at folk som ikek driver med hest, skal forstå følelsen. Å selge en hest, er som å selge en venn, uansett hva folk måtte mene om det. Monica fikk en klem, og jeg tror mine klemmer er gode. Jeg liker å tro de er det. I morgen kommer en ny dag. En dag uten hest, for Monica sin del – men det kommer en ny – både dag og hest.

- hesten min fikk trimme i dag – heldiggrisen – snart skal jeg trimme med han! :) *hurra*
siste kommentarer