Resultatet ble dette:

En søt, litt forundret og forvirret liten elefantgutt.
Det er tre timers mer eller mindre sammenhengende tegnejobb. Tre timer avbrutt kun av unger som bli levert, knytting av perlearmbånd, fletting av hår, og litt kos!
Av og til overraskes jeg over hva en helt alminnelig HB-blyant kan utrette av dybder, slagskygger og høylys.

Jeg fikk tegneblyanter til bursdagen min for tre uker siden. Tegneblyanter og godt tegnepapir. Allikevel faller jeg tilbake på litt glatt papir og skoleblyanter. Jeg er ikke satt sammen som normale folk som tegner, i den grad de som tegner er normale da. Jeg trives kanske best der jeg startet. Uten alt det kompliserte.
Vel kan jeg kose med med dyre fargeblyanter og rådyre Pro/TriaMarkers, men den enkleste og billigste gråblyanten, og det simpelthen papiret, vil nok alltid ligge mitt hjerte nærmest. Det jeg har i nærheten når inspirasjonen kommer ramlende…

Alle fargeblyantene mine (ca 300 i tallet), med unntak av de tolv nyeste, har flyttet inn i barnehagen på permanent basis. Jeg tegner mer med de nå, enn jeg noengang gjorde da jeg hadde de hjemme. Ungene fryder seg over de tynne blyantene, og gleder seg stort over alle de forskjellige fargene. Kanskje ikke så rart når de er vant til tykke blyanter i rene farger.
De jeg har igjen hjemme, kjøpte jeg en gang i løpet av det siste semesteret på interiør-studiet. Sikkert i forbindelse med en av de siste oppgavene. De er gode, men lite brukt.

Jeg er allikevel en gråblyant-tegner. Dybder og mykhet faller meg mest naturlig uten farger. Det er helt sikkert både en vanesak og en treningssak. Jo mer jeg bruker de, jo lettere er de å håndtere. Det eneste jeg har tegnet i farger i år, som jeg er helt fornøyd med, er tegningen av SiriSvarta – pusen til Berit. Ellers har jeg for vane å bli mer glad i gråtonene.

Nå har det seg sånn, at det har gått litt i stå med det første prosjektet mitt, og jeg vet ennå ikke med sikkerhet hvordan det ender.
Men – jeg er helt sikker på at prosjektet med Berit, er jeg veldig klar for. 20(+) noveller om dyr, som jeg har godt slingringsmonn på når det kommer til deadline. Jeg nekter å la meg knekke av økonomiske hindringer, så nå skal jeg bruke sommeren på å fokusere på egen bok, og på Berit sin. Gleder meg veldig til begge deler. Litt etter litt.

Så om du leter etter Berit, finnes siden hennes her, info om og smakebit fra boka her, og bloggen hennes her. Forhåndsbestillinger mottas med takk, og rettes direkte til henne. Jeg bare tegner og smiler. Som alltid.
Alt det man skal måtte erfare for å vokse på…

Men nå er det nok for i dag. Drøm fint!

Etter det tegnet jeg ganske enkelt en hest i en tørketrommel…fordi det var det som fikk meg til å smile igjen etter en ganske slitsom, og noe masete dag på jobb. (les: jeg var skikkelig grinete, og ville kose med hesten, som var serdeles regnvåt! Fineste Egil, kom med forslaget om å ta ponnien i tørketrommelen, så jeg kunne bli glad av å kose tørr ponni!)

…på jobb i dag, tegnet jeg denne…og jeg syns egentlig den skal få lov til å være med her. Det er en “høydemåler” som skal henge på veggen i barnehagen. Den har ligget en stund siden jeg begynte på den, og så hentet jeg den fram igjen i dag. (note to self: å tegne over fargeblyant med sprittusj, er ikke det enkleste..)


Og så denne da. Jeg spurte om jeg fikk lov til å tegne lillebroren til Therese, på søndag, fordi han er så innmari nydelig. Og det fikk jeg lov til. Så spurte jeg om ho hadde noen ønsker om bilde jeg skulle tegne etter. Ho lurte på om jeg ville tegne fra før operasjonene, og det gjør meg så enormt glad! Fordi jeg synes at spaltebarn er så fantastisk herlige. Så fulle av positivitet og energi, og så vakre små mennesker, på sin helt egne måte. Så jeg føler meg beæret som fikk lov, til å tegne sjarmtrollet!

Nevnte jeg at jeg ELSKER disse utfordringene?! Det er fantastisk god trening, og en helt enorm inspirasjon og se at andre også tar fram blyanter og tegner! Takk, takk og takk!

I dag har jeg tegna stort sett sammenhengende i sju timer. Det er lenge siden sist, og det føles godt. Føles riktig å kunne sitte i timesvis og bare la tegningene komme ramlende. Tror ikke jeg har sittet sånn på over ti år. Siden før jeg flytta til Stavanger. Før jeg begynte på illustrasjon på MI. Før det ble noe jeg måtte.

Jeg hadde en periode da jeg bodde på Solborg, der jeg tok tak i tegningen. Tegnet en god bunke portretter, fordi jeg følte at jeg ikke kunne la streken forsvinne. Så gikk jeg et år på skole for å bli illustratør, og så to for å bli interiør-konsulent. Håpet var å kunne leve av å tegne. Jeg trodde på det en stund. Men innså at det bare var et ork. Ferdig studert, endte jeg opp i barnehage. Jaja. Sånt som skjer. Jeg er ikke den eneste jeg kjenner som det har skjedd med.

Men nå da. Plutselig. Plutselig ble det forandring på alt. Tegner på tirsdagskveldene, fordi jeg har lyst, og tegner ellers i uka, fordi jeg plutselig er illustratør. Det er en nydelig følelse. Det er den følelsen jeg har drømt om.

Hei, jeg heter Mariann, og jeg er illustratør.

Å bli kjent med nye mennesker fører med seg mye godt. Jeg har blitt kjent med mange fine mennesker gjennom twitter, men i bunn og grunn er det ikke det jeg skal skrive om. Men heller fruktene av nye bekjentskaper.

I påsken fikk jeg min aller første illustratørjobb, takket være #tegnetirsdag, som jo på sett og vis er egenreklame, samtidig som jeg får spre litt glede i twitterfeeden. Rune, som har skrevet den herlige trollhistorien som jeg skal illustrere, fant meg gjennom tirsdagstegningene, og jeg sitter igjen med en skremmende følelse av å ha blitt voksen over natta.
Ikke fordi jeg ikke har hatt jobb og ansvar tidligere, men fordi jeg plutselig måtte registrere enkeltpersonforetak, og prøve å forstå lover og regler. Mye å sette seg inn i. Det endte med at jeg registrerte meg, og bestemte meg for å bli klok etterpå. Registrere måtte jeg jo. For rett skal være rett. Og rett skal det være.
Jeg har tenkt på det mange ganger. Å registrere meg, og få et organisasjonsnummer, sånn i tilfelle. Plutselig så var det ikke noe alternativ å utsette det lenger, og jeg innså at nå – det var nå jeg var voksen.
Det har vært mye fram og tilbake siden påske. Vi er vel egentlig enige om det meste, men nå har jeg gitt mitt siste forslag til hvordan vi kan ordne det økonomisk, og vil han ikke være med på at det blir på mine premisser, så får det bare være. Jeg jobber ikke på nåde.
Basta.

På torsdag fikk jeg en koselig forespørsel, fra ett av de mest fantastiske menneskene jeg har snubla over ute på den store internetten. Berit, som jeg har snakka endel med i det siste, lurte på om ikke jeg ville være samarbeide på et prosjekt. Jeg fikk beskjed om å tenke på det.
Da jeg hadde lest ferdig mailen var jeg ferdig tenkt (okei, det var en overdrivelse…jeg var ferdig tenkt lenge før det…), og det var overhode ikke tvil. Det var klart jeg ville være med!!!

Så nå skal tegningene mine få enda flere bein å gå på. 20 noveller om firbeinte venner, skal få liv gjennom mine blyanter. 20 noveller skrevet av Berit, som jeg skal få lov til å illustrere.

Jeg er fortsatt litt målløs. Litt tom for ord. Og det er ikke fordi jeg skal tegne. Det er mer fordi jeg aldri egentlig har trodd at det var dette jeg skulle gjøre. Jeg har hatt lyst. Jeg har drømt om å få lov til å si “jeg er illustratør”, og faktisk kunne vise frem noe når folk spør hva jeg har illustrert. Men jeg har aldri turt å tro at det kunne skje.
Og nå sitter jeg her. Med to store prosjekter foran meg. Ett som skal trykkes nå til høsten (hvis ting går i boks, og det tror jeg det gjør), og ett som har en litt mer svevende tidsramme.

Og så er det bare blitt mai enda.

Berit (Helberg) sin side finner du her. (ta en titt, og du finner mange skatter – jeg ler enda av å tenke på denne boka! …og nei, du får ikke låne min – kjøp din egen!!)

Bloggen hennes (effjusikay – som absolutt bør leses, og som jeg er helt overbevist om at flere av dere vil finne mye glede i) finner du her.

Og sist men ikke minst, finner du litt om novellesamlingen “Menneskets beste venner” (og en liten smakebit også) her.

Jeg føler meg heldig som får lov til å samarbeide med et så flott menneske som Berit, og jeg gleder meg veldig til å komme i gang.

Voksen. Sånn helt plutselig. Voksen, og veldig veldig takknemlig. Og heldig.

Et dansende par…

Et overflodstre…

“Voksen kjærlighet uten ansikt”

Verdens (sannsynligvis) herligste pusekatt! (SiriSvarta)

…og så fineste Rocky-gutten min til slutt, som jeg ikke klarer å få ut av hodet mitt, fordi jeg så inderlig skulle ønske jeg bare kunne hente han og han han hos meg som kosehest, dressurgamp og pensjonist…

…og nå er det snart tirsdag igjen. Ikke rart tiden flyr. #tegnetirsdag er den eneste ‘hashtaggen’ som får plass her på bloggen. Og det er bare fordi det er gøy å dele.
Ha en super lørdag, uansett om det snør eller om sola skinner. Om det er TomWaits-løp i Oslo, eller om det er sommerfrisk hvitvin i vårsola. Nyt det!

1.mai. Kaffe på terrassen. I synsfeltet har jeg hav, vårgrønne trær, en foreløpig glissen båthavn, 20 vaiende norske flagg, og et messeområde som åpner om 8 minutter. Boder, karuseller, konsertscene…
Jeg skal straks i stallen. Hente flis til ponnipelsfrøknene, og så hjem igjen. EliAnne skal lese til eksamen. Grilling på terrassen utpå dagen.
Det er duket for Plumbo-konsert nede på stadion klokka tre. Vi trenger ikke gå noe sted, for jeg kan allerede nå, fem minutter før messestart, fortelle at det blir mer enn nok lyd opp hit til oss. Ikke så rart kanskje, siden vi på en god(?) dag kan høre fotballtrenerne snakke rolig sammen nede på kunstgressbanen. Klager ikke. Rett bak meg ser jeg havet.

Vel. Ut i verden. Ha en fantastisk 1.mai!

Sto og så meg i speilet en dag mens
jeg pussa tennene og konkluderte
med at til å ha levd i tretti år, så ser
jeg ikke så verst sliten ut. For tretti
år er ganske lenge. Jeg skal vel leve
tre ganger så lenge totalt, og sånn
sett har jeg mye igjen å oppleve.
Mye igjen å leve.
Tenk så mange mennesker jeg har
møtt i løpet av de første 30 årene
av livet mitt.
Det betyr at jeg skal møte en hel
masse fler. Så mange flotte
mennesker jeg har i livet mitt
nå, og så er jeg ikke halvveis
engang. Jeg er jo uendelig heldig.

Ha en super søndag! :))

Tror ikke jeg tråkker over noen grenser. Det er jo ikke fotokopier. Bare tegninger, uten navn.
Og så på en torsdag da. På jobb. Med fargeblyanter på kopipapir! Ikke verst.

Dagens tegninger…kommer her:

…begynte med denne, i formiddag da jeg satt på jobb. Den er til Randi – og det er en “rosa brudekjoleonepiece” (ikke tenk på det!! Haha..)

En pusekatt (CG) til Karl Olav.

Et hjerte til Mina.

En frosk (og froskeegg!!) til Clara!

*meningen med livet*

Frokost på sengen, til Greger.

En liten jente på en huske, til Sissel.

Og helt til slutt et MariusTroll til bursdagsjenta Marion!

Det føltes som en saktegående kveld…men det var nok ikke så få tegninger som jeg trodde allikevel. Alt i alt en fin kveld, med innvielse av både ny stor skissebok og nye blyanter/tegnepenner som jeg fikk til bursdagen min. Nydelig.
Det er fint med tirsdager, som følges av onsdager med seinvakt…da er det greit at det blir seint, så jeg kan sitte lenge med tegnesakene. Men nå er det natt. I morgen er nok en dag.

Drøm fint!