Shopping & Shampanje

Jeg vil ikke.

Det er under en uke igjen med ferie, under en uke igjen til jeg skal til tannlegen, og under en uke igjen til hverdagen begynner. Jeg liker ikke hverdag. Jeg liker å kunne legge planer for hele dager, ikke bare for ettermiddager. Samtidig liker jeg å ha faste rammer, jeg liker å ha helg etter en full uke på jobb, jeg liker å glede meg til tirsdagskveldene, selv om jeg må gå tidlig hjem fordi jeg skal tidlig opp dagen etter, jeg liker å sykle til jobb, jeg liker å ri Graaf mandager og torsdager og jeg liker å måtte planlegge. Jeg liker høsten som kommer etterhvert, og jeg liker tanken på å snart begynne å se meg om etter ny jobb.

Jeg er ikke sikker på hva som veier tyngst. Akkurat nå er det eneste jeg er sikker på at jeg skulle ønske jeg hadde en av-knapp på den delen av hjernen der tankene setter seg fast. Sånne tanker som man av og til syns er koselige, men som andre ganger bare gnager på hjernebarken og ikke lar en være i fred. Jeg blir gaaaal. Det er vanvittig irriterende, og jeg nekter å gå noe mer inn på det. Jeg bare trenger at denne bloggen ikke alltid er en dans på røde roser. Den er av og til en dans på avblomstrede roser der bare tornene er igjen.
Jeg har en million ting å være takknemlig for, to store håndfuller med gode venner og nå om dagen et liv jeg overhode ikke kan klage på. Allikevel mangler jeg noe. Og av og til er følelsen av ensomhet rimelig overveldende. Jeg er fullt klar over at alle har det sånn. Og jeg er fullt klar over at det er helt normalt at sånnt går i bølgedaler. Jeg er også rimelig klar over at jeg virkelig ikke liker bunnen av bølgedalene. Og at jeg finner meg selv der av og til. Det er ingen som kan gjøre noe med det. Eller…jeg vil ikke snakke med noen om det….jeg vil bare gjøre noe med det. Og det er klart noen kan gjøre noe med det…men iingen kan fikse det for meg. *smiler*

Jeg har det alt for bra til å sitte her å klage, men klokka nærmer seg ett, og da blir jeg slitsom. Hjernen min blir alltid slitsom etter midnatt. Av og til er jeg  bare kreativ. Andre ganger blir jeg en velfungerende hobbypsykolog. Og noenganger driver jeg psykologtjenester for meg selv. Det er effektivt fra tid til annen. Dette er ikke, men det er allikevel greit å dele litt…

Nå skal jeg se ferdig NCIS, drikke opp kaffn min (jada, jeg vet det er natta) og så skal jeg finne senga. Nattnatt.

Er fristet til å kjøpe stasjonær mac. Så egentlig tror jeg det blir dét. 21,5″, 8GB ram, 250GB minne. Tror jeg. Ihvertfall i dag. De er jo så lekre. Og som Eli Anne sa – jeg kan jo alltids tømme denne, og bruke den til internet-ting….den vil jo mest sannsynlig bli litt kjappere uten alle programmene installert. Jupp. Plan.

I dag lekte jeg interiør-konsulent på jobb. Satt i pausen med kjøkkentegningene til Monica spredd ut over bordet på terrassen, og påpekte at når man skal lage sitt eget kjøkken i et hus man bygger selv, så skal man ikke ta til takke med mindre enn man faktisk vil ha – så lenge det ikke er økonomien som setter en stopper. For helt alvorlig…kan man bestemme, så skal man bestemme.

Og mens jeg satt der, så innså jeg en viktig ting. Det er kjøkken jeg vil jobbe med, og jeg vil virkelig jobbe som interiørkonsulent. Altså, er det den type jobb jeg skal se etter når jeg skal jakte på ny. Så får vi bare se da…hvor det finnes ny jobb til meg. Kanskje må jeg flytte for å få det til – men jeg tror virkelig det er på tide å bruke utdannelsen min til noe, selv om det innebærer store omveltninger. Jeg har alt for mye gjeld til Statens Lånekasse til å leve på assistentlønn som ufaglært barnehageassistent, selv om det er koselig å jobbe med unger.

Og – jeg skal registrere meg som selvstendig næringsdrivende. (enkeltpersonsforetak) Jeg skal gjøre det nå, og jeg skal gjøre det skikkelig…tror jeg. Syns det er litt skummelt, for jeg vet at jeg må ta vare på alt som er av kvitteringer, skatte av inntekter og alt sånnt. *leser meg opp på temaet igjen, før jeg våger å ta skrittet*
Jeg har nemlig fått spørsmål om enda en webside, og har sagt at jeg må vente til jeg har ny maskin i hus. Gleder meg til å kunne bruke en maskin som ikke dør hver gang jeg prøver å starte to programmer samtidig. Ja, det er slitsomt! Og – siden jeg er dum, har jeg sagt ja til å lage en annonnse for Zoe, som må være helt ferdig til 1.juli. Fikser vi lett – bare dama kan fortelle meg hva ho vil ha!

HA-HA-HA! – jeg fant nettopp ut at Pacific Blue går på TV2 Zebra klokka elleve hver dag! Wohoo!

Nå baker jeg brød mens det er Big Bang Theory, og så er det pacific Blue om tre minutter. Takkskaha! *summerfeeeeeling*

…hva skal man velge?

Jeg sitter og venter på at skattepengene skal komme. Jeg sitter og venter, fordi de er øremerket “ny mac”, og det er så det kribler i beina av å tenke på det. Faktisk. Jeg er apple-fanatiker, og overhode ikke redd for å innrømme det. Jeg sitter og skriver på en mac som jeg egenhendig har skrudd fra hverandre, byttet skjerm på – og skrudd sammen igjen. Den fungerer, men det skal nok innrømmes at den synger på siste verset. Den er treigere enn en gjennomsnitts snegle i motvind, og liker aller best å bare ha ett program kjørende av gangen. Litt stress sier du? Mye – sier jeg.

Så. Det er altså bestemt, at årets overskudd av innbetalte skattepenger skal gå til ny mac. Og mulighetene er mange. Det er også begrensningene, for selv om jeg priser meg lykkelig for at jeg får igjen såpass mye som jeg gjør, så er ikke mac billig, og jeg vet hva jeg vil ha ut av en maskin. Jeg vet bare ikke hvor mye jeg kan få for pengene mine. Hvor langt jeg kan nå.

Alternativene:

—–

MacBook:

• 2.4GHz Intel Core 2 Duo
• 4GB 1066MHz DDR3 SDRAM – 2x2GB
• 320GB Serial ATA Drive @ 5400 rpm
• Tastatur (Norsk) & Brukerhåndbok (Norsk)
• SuperDrive 8x DVD+/-R DL/DVD+/-RW/CD-RW
• Mini DisplayPort to VGA Adapter

…for den nette sum av 10.014 kroner – leveringstid tre dager.

—–

MacBook Pro:

• 2.4GHz Intel Core 2 Duo
• 8GB 1066MHz DDR3 SDRAM – 2x4GB
• 250GB Serial ATA Drive @ 5400 rpm
• Tastatur med belysning (Norsk) & Brukerhåndbok (Norsk)
• SuperDrive 8x (DVD±R DL/DVD±RW/CD-RW)
• Mini DisplayPort to VGA Adapter

…for den nette sum av 13.639 kroner – leveringstid 3 dager.

—–

iMac:

• 3.06GHz Intel Core 2 Duo
• 8GB 1066MHz DDR3 SDRAM – 4x2GB
• 500GB Serial ATA Drive
• NVIDIA GeForce 9400M
• Apple Wireless Keyboard (Norsk) & Brukerhåndbok (Norsk)
• 8x double-layer SuperDrive
• Apple Magic Mouse

…for den nette sum av 11.190 kroner – leveringstid 4 dager.

—–

strengt tatt har jeg bare råd til en vanlig macBook. Og det som da er spørsmålet, er om jeg kan utvide minne til 8GB. For det er jo strengt tatt bare det jeg er interessert i utover det macBook kan gi meg. Uansett bør det jo være ok med 4GB minne…æsj.

Jeg får ikke det jeg vil ha uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Jeg vil så mye rart. Kan ingen bare bestemme for meg?

Takkskaha!

(og ja, bildene er hentet fra www.apple.com/no)

Aller først: i går kveld, fikk jeg plutselig AKUTT *savne Jalaber*-smerter i magen….det har ikke skjedd mer enn en gang eller to siden han reiste i november, og jeg ble litt trist, og bestemte meg for å ringe Sandra i dag og spørre om jeg kunne komme å besøke han neste helg….sånn blir det altså ikke. :’(

—–

Jeg fikk melding på telefonen i formiddag:
“jeg har prøvd å sende deg en beskjed på Facebook, vet ikke om du har fått den, for FB hos meg er litt klikk”
- avsender “Sandra Jalaber”

…jeg tenker at..hmm…her er det ett eller annet, og klikker meg inn på Facebook (ja, i arbeidstiden) for å sjekke. Litt bekymret, naturlig nok, men mest nysgjerrig sånn egentlig. Ser at jeg har fått mail om beskjeden, men ikke none beskjed på Facebook, så jeg leser den på mail isteden.

Sitert, uten at jeg håper det gjør noe:

“Jeg har en litt trist beskjed til deg:/ Men jeg har funnet ut at dette er den best løsningen.

Jeg sender Jalaber som selskapshest til Alta på søndag.
2 andre hester i tilegg til han skal dit, bla Jalabers aller kjæreste Fantasy, som skal være
avlshoppe der oppe. (Hun lider av samme problem som Jalaber, så de 2 er uadskillelige!)
Jeg tenker at dette er det beste for meg å gjøre nå.
Hu som jeg har stallplass hos, sender jo 2 av sine hester opp også, og stoler på denne
damen. Og jeg stoler på hun jeg har hesten hos! Jeg kommer til og sende med en kontrakt
om at han skal slaktes hvis ikke han skal stå som selksapshest lenger. Jeg mener han har
rett til mer enn og være en kasteball. og da trur jeg han får det bedre galloperende på de
store gressslettene. ♥
Jeg skulle SÅ GJERNE gitt deg beskjed om dette før, for jeg regnet med du kanskje ville
besøkt han, men dette har gått så fort, så jeg har ikke fått noe ordentlig svar før idag:/

Jeg håper ikke du blir bitter, og jeg vil at du skal vite at jeg er ORDENTLIG Glad i den
bølla, og KUN ønsker han godt, hele livet! ♥

Stor klem”

…det er ingen ord som kan beskrive den følelsen jeg sitter med nå. Det er en blanding av utallige følelser. Jeg er lettet fordi jeg trodde det hadde hendt han noe, at han var akutt avlivet. Jeg er trist, fordi jeg så inderlig hadde håpet at han og Sandra skulle klare det. Jeg er samtidig trist fordi Alta betyr at jeg aldri vil få se han igjen…det er så uendelig langt borte. Jeg er glad fordi Sandra har tatt den avgjørelsen, om at han skal få lov til å være lykkelig sammen med Fantasy der oppe, som han er så glad i. Glad for at han er så heldig å få komme til et sted der han kan få lov til BARE å være hest.

Jeg begriper ikke. På søndag er det to år siden han kom til Moum. På de to årene har jeg opplevd alle nyanser av hestehold. Det har vært en uendelig lang berg og dalbane. Jeg er glad for at han får lov til å ha det bra nå, og jeg håper inderlig at han får være der en stund, og at de holder det de lover i en kontrakt, slik at dette blir hans ALLER siste stoppested på jorda. Det er fryktelig trist å si det….men jeg håper at disse menneskene han kommer til, lar han få være seg selv – en fri og frank hest, som trives best som venn. Ikke som noe ridedyr.

Ja, jeg gråter. Ikke bitre tårer. Bare triste. Og jeg er så uendelig glad for at jeg har en annen som skal være der framover. Ei lite snelle som jeg skal kose meg med og nyte fremtiden sammen med. Og jeg syns det er forferdelig trist at Andrea ikke fikk treffe han igjen. Besteste lille Jalaber’n min. ♥ for ALLTID i mitt hjerte ♥

—

Nå skal jeg pakke, dusje og gjøre meg klar til en helg i Stavanger – godt med noe annet å tenke på.

Det er stille på bloggfronten. Jeg blogger. Bare ikke så ofte som før. De “store” bloggerne har vært mye i vinden i det siste, og jeg innser at jeg aldri hadde blitt noen superblogger samme hvor mye det hadde blitt moteblogging, outfits, sminke og hår…jeg har rett i slett ikke kapasitet til fire poster om dagen. Enkelt og greit.

Jeg merker at det er stille på kommentarfronten også. Jeg har vel igrunnen ikke fått en eneste kommentar siden 17.mai. For all del, jeg bryr meg ikke så voldsomt – det er mange andre ting som opptar tankekvernen mer enn antall kommentarer på bloggen. Det bare fascinerer meg hvordan det går veldig i bølgedaler. Jeg blogger hverken for leserne elle for kommentarene. Jeg blogger fordi jeg koser meg når jeg skriver svada om livet mitt, og jeg blogger fordi jeg syns det er greit å tømme hodet av og til. Ihvertfall litt. (det som går over grensen for hva offentligheten kan tåle, ender på harddisken…og ja, det er endel!)

—–

Det er sommer i været. Jeg har tilbrakt halvannen time med ei god bok og godt selskap på stranda i dag. Og ja, jeg rakk å bli solbrent. Skikkelig unødvendig, men jeg klarer vel bare ikke da. Jeg er mest spent på hvordan jeg ser ut i morra, for jeg gidder jo ikke gå rundt som en annen nykokt hummer heller. Jeg innser at det ikke var så smart å “glemme” solkremen før jeg gikk, men hallo…det var jo ikke meningen at sola skulle ta så godt heller.
Boka rakk jeg omtrent ikke komme igang med, før jeg nesten sovna i sola, og så kom Eli Anne ned. Og så ble bok bytta ut med is og kaffekoppen dukka fram fra sekken, og så ble jeg solbrent på skuldra. Og DET var ihvertfall unødvendig!

Jobbdagen ble avsluttet med personalmøte klokka halv fem til halv sju, og så dro vi til Helene og hjalp ho å spise opp kakene etter dåpen i går. Rimelig greit. Jeg ble med Eli da ho reiste, fordi jeg skulle sy litt – men jeg er helt dau, så det blei ikke noe. Nå er klokka over tolv, så da er jeg vel kjørt – igjen! Vi får se. I morgen er det tirsdag og kreativt, onsdag er det lovsang, og torsdag må jeg pakke. Fredag reiser jeg til Stavanger, og blir til søndagskvelden. Jeg er kjørt. Huff.

Nå skal jeg sove tror jeg. Nattanatt.

- og ja, hvis noen lurer…så har jeg masse MGP/ESC-bilder på iPhonen, som ikke gidder å overføre bilder til mac’en lenger…teit vil jeg påstå, så de kommer kanskje etterhvert. Vi får se! Snakkast!

Jeg vet jeg risikerer å få bank når jeg gjør dette. Av flere grunner. Den første fordi jeg blogger nå. Langt utpå formiddagen på 17.mai. Beklager. Grunnen til at jeg gjør det er enda verre. Jeg liker ikke denne dagen. Jeg har ikke likt denne dagen siden 2003. 17.mai 2003 var første dagen tilbake i virkeligheten, etter de ni månedene som vekte meg opp fra en dvale.

16.mai 2003 sa jeg farvel til en stor gjeng mennesker som jeg aldri kommer til å få se samlet igjen. Jeg tok farvel med et liv, jeg aldri hadde trodd jeg kunne leve. Og jeg tok farvel med stedet som ligger dypest i hjertet mitt. Å avslutte et folkehøgskoleår dagen før 17.mai burde faktisk vært forbudt. Det er ingenting å feire – at man har reist fra en hær av gode venner. Og jeg kan ikke noe for det, men 17.mai har aldri vært det samme siden.

Jeg tror ikke det er derfor jeg ikke liker 17.mai, jeg tror det er flere grunner til akkurat det. Da jeg var liten, handlet denne dagen om å spise mest mulig is og pølser og drikke mest mulig brus, fordi det ikke var lov ellers. Den handlet om å løpe potetløp for å vinne sandkasseleker, ha på fine klær som mamma hadde kjøpt. Hus som luktet strykejern og varm lin – fordi mamma hadde strøket bunadskjorte. Og stua var full av flagg.
Da jeg var liten var dagen før denne dagen, så spennende at det var var vanskelig å sovne. Hvor ble den følelsen av? Vel er lille julaften-følelsen også blitt noe moderert i forhold til hva den var da jeg var fire – naturlig nok – men ikke på samme måte. Å feire grunnlovsdagen er liksom ikke så stort. Er det fordi den er en selvfølge?

Jeg kunne godt kost meg denne dagen. Mest sannsynlig hadde jeg kost meg litt mer om sola hadde skint. Men denne dagen handler litt om tilhørlighet. Og litt om familie. Og når jeg ikke har familie noe sted der det er naturlig for meg å feire, så blir det liksom ikke helt det samme. I dag er mamma og Åsmund i Tromsø. De var i konfirmasjon i går, og feirer dagen i dag der oppe også – naturlig nok. Pappa feirer vel med naboene. Og jeg sitter her. Det er ikke synd på meg, for jeg skal straks bort i Haugenes til søstrene Haugen…men det spiller liksom ikke så stor rolle. Jeg kunne like godt ha feiret dagen i kosedressen.

I morgen skal jeg sette inn giret, i prosjekt bunad, og jeg er fast bestemt på at den skal være i boks før jeg fyller 30. enkelt og greit. Jeg har lyst til å sy den selv, så langt det lar seg gjøre, og jeg krysser fingrene for at om jeg tar det litt etter litt, så klarer jeg det økonomisk og – det er jo ikke som om det er BILLIG å sy seg bunad heller. Men – nå må jeg tusle. Det er på tide å ta på smilet, og late som jeg liker denne dagen.

Gratulerer med dagen Norge!

…kjære Skøia. Jeg føler jeg har skrevet det overalt i dag, men jeg bryr meg ikke. Det gjør vanvittig vondt å tenke på. Ikke fordi hesten var så nær knyttet til meg. Jeg rakk bare å møte ho ved et par anledninger. Men fordi jeg vet hvor vondt det gjør å miste en hest. Så hardt og brutalt. Så plutselig.

Her skulle det egentlig ha vært et bilde av Skøia med den nye bebien ved siden av i dag. Isteden blir det dette:

…et bilde jeg har tyvlånt av Anita, som jeg har så vondt av. Gode, snille Skøia, fikk aldri bli kjent med den store flotte sønnen sin. Han fikk aldri se dagens lys. DE døde begge i dag tidlig etter en lang komplisert fødsel, som aldri kom i mål. Sov godt Skøia, du kan være lykkelig og spise så mye gress du bare vil nå…noen ting kan bare ikke forklares eller forstås. Hvil i fred.

Hva? De menneskene som fremstår som profilerte bloggere. De som intervjues og smiler pent til kamera. De som blir gjenkjent på gata i hytt og pine, og som på tross av alt bare smiler. Jeg er så fascinert av hvorda folk kan blogge så trofast. Alle som er mennesker vet jo at det ikke bare eksisterer gode dager. Det er alltid dager og perioder der man egentlig ikke har lyst til å dele noenting med verden. Sånn er det, og sånn vil det alltid være.

Jeg har ofte bølgedaler der jeg ikke har lyst til å blogge. Perioder med en post eler to i uka, bare fordi jeg egentlig ikke orker tanken på å skrive. Perioder der jeg er litt redd for å begynne å skrive, fordi jeg ikke vet hvordan det kommer til å ende. Ikke fordi jeg på død og liv må legge ut alt jeg skriver, men fordi i mange tilfeller vil jeg gjøre det – fordi det ikke ser så ille ut, og så vil jeg oppdage etterpå at jeg var totalt blåst, og angre.

Jeg har lest bloggen til Ida Wulff, siden ho begynte på blogg.no med caffelatte-bloggen sin, og jeg er stadig imponert. Jeg ser jo at det er bølgedaler der også, men det er ikke så voldsomt at man nødvendigvis tenker over det. Det er av og til bare én post om dagen istedenfor tre. Men det ser alltid så bra ut. Det kan jo ikke være det. Mulig det er fordi Ida blogger selv om livet er bedrøvelig?
Jeg vet det er mange (?) bloggere som skriver poster for tre uker framover ferdig, og legger de klare til å publisere framover i tid. Det er respektløst, overfor folk som i god tro blogger slik blogging skal gjøres – dag for dag. Men det slår meg at det kanskje er det som er løsningen for å blogge i “nedgangstider”. Å ha alt ferdig. Kanskje det ikke er så fantastisk allikevel. Kanskje det bare er juks og fanteri alt sammen – og da er det kanskje ikke så dumt å bare la vær å blogge – sånn for min del – når jeg ikke er helt i “dele-med-verden-humør”.

Uansett så kaller dagen nå…og med to så lange poster på noen timer bare, så er det vel ikke så ille med meg om dagen, selv om jeg er sliten og lei. Gleder meg til sommer og ferie jeg. Ha en fin dag!

Første feriedag er snart over, og jeg har uten tvil satt en god standard for resten av ferien. Jeg sto opp i rimelig tid, dog ikke tidlig, for den som måtte bli bekymret for utnytting av feriedagene. Jeg spiste en god frokost, i form av mammas hjemmebakte brød, gulost og masse kald melk. jeg vet ikke om NOEN andre, som har ti liter melk i kjøleskapet til enhver tid. Min mamma har.

Etter frokost, dro vi på handlerunde for å få i hus det siste til påsken, og jeg fikk trumfet gjennom en tur på Zizzi-butikken, som jeg har hatt så lyst til å besøke. Der fant jeg selvfølgelig en bukse jeg måtte prøve, og den passa finfint, så den ble med meg hjem – takk for deet. Jeg var og en svipptur innom H&M, og etter mathandling var det en tur på Europris, der jeg fant meg fem par sokker. Kan ikke klage på fruktene av den lille turen, og heller ikke på det faktum at jeg hoppet ret i kosedressen igjen da jeg kom hjem igjen.

I morgen skal jeg stå opp, spise, finne noe å ha på beina, grave fram ridebuksene, lure mamma til å kjøre meg til moum (ho har strengt tatt allerede tilbudt seg, men det hørtes ikke like spennende ut), og så skal jeg ri Soffi-frøkna for Jenny..gleder meg skikkelig. Det er alt for lenge siden jeg har vært på moum, og alt for lenge siden jeg har hatt med en snill og søt hest (som er snill og søt på alle måter, ikke bare på stallen eller bare på banen..) å gjøre. Krysser fingrene for at jeg treffer et kjent fjes eller to i løpet av besøket også, og at Rocky vil ha en klem av en gammel venn…etter det har jeg ikke en eneste plan – faktisk.

Jeg gruer meg litt og kjenner jeg. Gruer meg litt fordi jeg savner de innmari. Savner å være der jeg hører til. For jeg gjør det. Hører til på moum. Hører til sammen med menneskene der og med hestee. Hører sammen med stedet. Og jeg vet samtidig at jeg virkelig ikke hører til her jeg er nå…her skal jeg bare være på ferie. Derfor gruer jeg meg litt…det er ikke så lett å forstå at man kan høre så hjemme på et sted, som ligger et sted man ikke hører hjemme…for den som måtte forstå. Jeg gjør egentlig ikke. Men det er greit. Det holder å vite det, så slipper jeg å tenke så mye på det.

Men i morgen skal jeg kose meg, så kan jeg heller tenke litt på savn og tilhøringhet når jeg kommer hjem igjen etterpå.

Nå – skal jeg sove…for det har jeg hørt er lurt…og jeg skal samtidig prøve å ikke tenke for mye på ting jeg ikke trenger å tenke på…det er bare tomme spørsmål. Og uten å spørre får man ingen svar. Gjør man vel? ;)

…det er sånn som nå at jeg skulle ønske ingen hadde bloggen min, sånn at ingen spør neste gang vi treffes…..jeg vil egentlig ikke blogge, jeg vil skrike høyt, være frustrert, sinna og oppgitt – over meg selv, og min manglende evne til å…være. Æsj. Sorry. Jeg har ikke klaga på lenge. Jeg har vært verdens mest positive. Jeg har hatt masse “smile-poster”, og det er ikke fordi jeg fikk beskjed om å ta meg sammen (selv om jeg fikk det), det er fordi jeg har det bra. Jeg har det bra hele tiden. Det er bare så forbanna irriterende at jeg ikke kan klare å…jeg vet ikke. Jeg kan ikke dele. Det er for mange som kjenner meg, som ser meg hver eneste dag, som leser. Det er sikkert et par av dere som er smertelig klar over hva jeg snakker om, selv om jeg ikke har sagt et eneste ord med mening.

Det er ikke engang så seint at jeg snakker bare svada. Det er bare – jeg vet ikke – nødvendig å få det ut. (jeg skal finne et annet sted å skrive det, for å spare verden for tull, og meg selv for spørsmål jeg ikke vil svare på) Jeg blir oppgitt. Og jeg vet at det er patetisk, samtidig som jeg føler meg ganske patetisk.

klokka er snart ett – og jeg skal tidlig opp i morra. Alt for tidlig! Jeg vet det er dumt å sitte oppe så lenge, men filmen er snart slutt, og da sovner jeg i løpet av fem minutter, kjenner det rimelig godt på kroppen, for å si det sånn. God natt. Gi meg gode drømmer, ikke halvveis søvnløs natt. For det gidder jeg nemlig ikke.