Å blogge…hva er det?
En kunst? Et velment tidsfordriv? Godt tidsfordriv?
En uttrykksform? En sjanger? En tenketank?
Idiotisk? Tankeløst? Unødvendig? Barnslig? Morro?
Jeg blogger fordi jeg liker å skrive. Mest derfor har jeg funnet ut. Jeg vet jeg har skrevet en post om dette før, men det er et stadig tilbakevendende fenomen, at folk snakker om blogging, som “noe alle andre gjør”. Jeg har til dags dato ikke overhørt et eneste menneske, som har snakket om blogging, som har innrømmet at de gjør det selv. Hvorfor? Er det teit?
Jeg påstår ikke at jeg selv er den første som spretter fram og forteller verden at “hallo, JEG blogger, og JEG er stolt av det” …men jeg er igrunnen ganske stolt av denne bloggen.
Den inneholder en del av meg, som jeg ikke ville vært foruten. En del som kanskje aldri ville sett dagens lys, om jeg ikke hadde hatt muligheten til å skrive den.
Jeg tror overvekten av de som starter å blogge, gjør det fordi de har et ønske om å fortelle noe. De fleste har sikkert et bilde i hodet sitt, om hvor “viktig” og hvor “riktig” denne bloggen skal bli. Non legger sikkert lista forholdsvis høyt, og regner seg selv for “eliteblogger” (hva nå enn det måtte være?) lenge før de har publisert første post. Allerede når de klikker på det fineste designet som er å velge i blant de ferdige designene på blogger, så tror de at dette skal bli den nye store “siten”, som ALLE kommer til å besøke. De kommer til å få førti kommentarer på hver eneste post, fordi hver eneste post, vil være klingende, slående, unik og ytterst lesbar.
Jeg ser for meg denne drømmende elitebloggeren og ler.
To av fem hundre klarte å oppnå det de drømte om.
Resten sitter som meg, med barten i søplekassa, og ser på de to som fikk det til, uten snev av misunnelse. De som alltid blogger om viktige temaer, som alltid får sekstiåtte kommentarer før kaffen er blitt kald, og de som aldri svarer på en eneste kommentar, fordi de allerede er dypt inne i den neste viktige posten. Den som skal bli enda bedre enn den forrige.
Vi firehundreognittiåtte andre, sitter og flirer. Og undres. På hvor det ble av bloggegleden. Og vi er takknemlige. Innerst inne er vi takknemlige, fordi vi vet at når alt kommer til alt, så er det vi som er vinnerne. Ikke nødvendigvis fordi vi ikke skriver om viktige temaer. Men fordi vi ikke alltid gjør det. Fordi av og til, så skriver vi om ting som rører folk i hjertet. Ting som får folk til å smile, og som gjør at folk føler seg viktige. Vi skriver ikke bare om “det som opptar menneskeheten”, men om det som rører ved menneskehjerter. Det er derfor vi vinner.
Vi firehudreognittiåtte som ikke oppnådde drømmen, lagde oss en ny drøm isteden. Vi vil ha lesere. En fast leserskare, som kommenterer, og som blogger på samme måte som oss, sånn at vi kan lese deres blogger. Vi drømmer om tre kommentarer på neste post, som handler om middagen vi lagde til kjæresten i går. Den har bilder. (posten altså) Og vi drømmer om å bli oppdaget.
Ofte blir vi glemt igjen, når vi ikke lenger er innenfor interessefeltet, fordi vi har oppdaget at vi likte scrapbooking, og har begynt å blogge litt i overkant mye om det – men det flotte er, at da kommer det noen nye. Noen som liker, nettopp scrapbooking.
vi drømmer om at de som leser bloggen skal fortelle oss at den siste boka vi leste, og skrev om, faktisk var så bra, at leseren anbefalte den til en kompis, som leste den, og anbefalte den videre.
En drøm om livet. Ikke om anerkjennelse blant de store bloggerne, som skriver om store temaer, men hos de “små”, som skriver om livet. Om å leve. Om å oppleve. Gjenoppleve.
Jeg leser et par “store blogger”. Jeg leser MANGE bra blogger. Og jeg leser noen dårlige blogger, som jeg leser, fordi jeg føler at noen må lese dem, for å opprettholde bloggegleden. Men jeg tror ikke at det kommer så mye an på innholdet i bloggen. Det spiller ingen rolle om du har en skrivefeil i ny og ne, og det spiller liten rolle, om du er pen på profilbildet ditt eller ikke. Det som spiller noen rolle, er om du blogger fordi du trives med å blogge, eller fordi noen andre, mente at det var lurt å begynne.
Hvis du virkelig liker å dele livet med andre. Så del.
Hvis ikke, så la være. La posten komme fra hjertet – uansett om den handler om grandtantes åttiårsdag, eller om valget i USA. Så lenge du mener det. Og virkelig vil dele. så del!
Og glem for all del ikke, at alle de som til stadighet forteller vennene sine at de synes lite om blogge-fenomenet, de leser. Kanskje din. Kanskje naboen sin. Og mest sannsynlig, så har de også laget seg en blogg, sånn at de kan skrive litt i den når de føler for det.
Blogg pent! (:
dato: 23/11/2008
kategorier: alvorligEngasjert, detViktigste, justForFun, kreativVirkelighet, linker, macNerd, poesiPjatt, tenkeTanken, tidsFordriv, virkelighetenMin, virtualReality
siste kommentarer