Shopping & Shampanje

Jeg har hatt en super søndag. Startet dagen uforskammet tidlig. Var oppe klokka åtte, heiv meg i dusjen, og halv ti var vi på plass i misjonskirka, klare for gjennomsynging av sangene til søndagsmøtet/gudstjenesten. Det hele gikk rimelig smertefritt for seg, hvis man ser bort i fra nær-sovne-opplevelsen rett før velsignelsen – sånn kan det gå, når man plutselig kommer på det midt på natta, at man ikke kan sove lenge dagen etterpå. Hehe.

Vel hjemme igjen, og en liten matbitt mettere, hoppa jeg i ridebuksene for å begi meg ut på noe jeg ikke har gjort det siste året.
For et år siden prøvde jeg å sette meg på hesten min for aller siste gang. Jeg kom aldri oppå, men fikk derimot tre mislykkede forsøk, som endte med beinet i stigbøylen – hengende etter i ti meter før jeg motvillig slapp taket. Etter  tredje møtet med snøen, bestemte jeg meg for at dette var langt over min evne – og bestemte meg for å selge. Det skulle vise seg å være et tidkrevende prosjekt, men  med god hjelp fra både Kristine og anne-K, og et lite hav av tid – så endte han til slutt i Sandefjord.
Vent litt – dette var jo ikke noe nytt. Sannheten er at jeg ikke har sittet på en hest, siden min bestemte seg for at han ikke likte meg noe mer. Det er vel noe man som ridelærer fraråder på det sterkeste – å gi seg med fall. Men…muligheten for å komme seg på hesteryggen har liksom ikke gitt seg selv. Så derfor – ett år er gått, men nå – er jeg i gang igjen, og jeg har faktisk ikke ord for hvor morro det er!

Møtte Linda i stallen klokka tre, fikk et par enkle instruksjoner, og spørsmål om jeg fiksa han alene, eller om jeg trengte moralsk støtte til “monsteret”. Jeg fikser selvsagt selv, og hviler på den enkle taktikken “øye for øye, tann for tann” – biter han, så biter jeg igjen! Nemlig. Så enkelt er det.
Jeg fikk salt på dyret uten store problemer – han viste seg faktisk å være riktig så sjarmerende der han sto – og for å være ærlig, så tror jeg at vi kan komme til å bli venner. Sånn på lang sikt mener jeg. Dro med meg gampen bort i “gule hallen” og kom meg på uten store problemer (lenge leve trekrakk til å stå på, når man skal opp på sånne svære dyr!), og fikk skritta en god stund før Linda dukka opp på den andre. Mens Linda rei, så trava og galopperte jeg litt forsiktig – jeg har jo overhode ikke kondis, men det ble da litt…får starte forsiktig. I morra skal jeg dra meg selv litt lenger før jeg gir meg.
For ja – jeg skal ri han mandager og torsdager framover! Og det er faktisk ganske digg å tenke på. Det er vår og sommer i møte, og jeg har hest to dager i uka – det er perfekt! Ho var litt smånervøs da ho spurte, men så hadde jeg lyst til å ha han de to dagene ho trengte noen til å ha han, så da var alt liksom så greit.

Og ja – jeg liker trimmen…det er vanvittig digg å ri seg sliten to dager i uka – det passer perfekt! Da er ukene fullbooka vettu – jo mindre fritid, jo bedre! Dessuten har jeg savna jentene i stallen sånn. Særlig Elisabeth, så det blir supert å ha dager jeg faktisk kan bli med på tur! Og ja – jeg gleder meg virkelig til i morra!

Bilder? Klart du skal få bilder – han er jo så PEN:

Men nå – skal jeg legge vekk maskinen – og se “Music & Lyrics” fordi mr. Grant har vanvittig fine hofter i denne filmen, og fordi jeg elsker filmer om sang og musikk! Og fordi Drew Barrymore er supersøt! Fortenk. God natt.

Fylte Horn – mammas oppskrift – alltid suksess!

(og ja..jeg byttet ut 1/3 av melet med sammalt hvete…og ganget oppskriften med 1,5 = tallene i parentes)

…og nå er det bare 4 igjen – så jeg tror de falt i smak. ;D

Lover…søndag skulle vært påbudt foran-tv’en-med Big Bang Theory-episoder jeg ikke har sett før, og en stor kaffekopp. Livet kunne knapt vært bedre tror jeg. Det er faktisk ganske fantastisk…
- og ikke minst skulle jeg gitt mye for å ha en vennegjeng som Penny har – jeg er ‘totally amused by’ Sheldon, Leonard Raj, og  Howard….okei – jeg kunne klart meg uten Howard. ;P ..kanskje særlig når han dukker opp i pirat-lapp over øyet, og i ‘nice shiny shirts’.

Leonard – Sheldon – Penny – Howard – Rajh
*my beloved gang of Big Bang Theory*

Mandag skal jeg ta en telefon til HomeBase og skaffe oss internet, for nå er jeg leeeei av å blogge fra mobilen! Faktisk.
Jeg har nettopp sett en episode av “Med Bjarte på rette staden”, og ser visst på “Wildfire” nå…teater og hest på en lørdag, er vel aldri feil når alt kommer til alt!? :) Når internet er i boks, så tror jeg jeg skal laste ned Wildfire…den er så søt! :)

Verden er et eneste stort kaldt, hvitt sted. Jeg vil ha snøsmelting og vår. Jeg elsker vinter og snø…misforstå meg rett, men jeg kjenner at jeg trenger vår :) altså; ting er akkurat som de skal være. Man har vinter og lengter etter vår, vår og lengter etter sommer. Man har sommer og lengter etter høst, høst og lenger etter vinter :) ALT er som det skal være.
Dagene i januar går med til jobb. Har hatt tidligvakt-uke. Kalde dager med unger som vil ut og leke, og som fryser og vil inn igjen etter 20 minutter. Unger som bærer preg av mye innetid og lite utetid, både hjemme og i barnehagen..
Ellers har det vært oppstart med lovsangsteamet i Misjonskirka denne uka, og det var koseli. Men samme hvor fint det er å synge og treffe igjen folk, så blir det ikke det samme som før. Når noen ikke føler seg velkommen, så blir det ikke like bra. Det flytter fokus fra det som virkelig er viktig med lovsangen, og over på det hullet som oppstår i gjengen. Følelsen av at han som står ved siden av meg vurderer om han virkelig vil eller ikke, er påtrengende. Jeg tenker mer på det, enn på hva jeg synger…det skal ikke være sånn. :-/
I morgen er det varetelling med Ungdomsgruppa. Vi skal telle blyanter og viskelær på Notabene. Kan ikke tenke meg noe kjedeligere…samtidig som jeg satser på at det blir en heidundranes Ungdomsgruppe-tur i år. Det BØR det bli!! :) blir nok koseli i morra. Koselige folk gjør som regel utslaget!
I kveld blir det henging her hos oss…og før den tid skal jeg støvsuge gulvet ser jeg! ;p Ha en finfin vinterlørdag! Nyt helga! ;D

…har jeg lyst til å skrike høyt!

Som når folk forteller meg ting jeg allerede vet. At jeg burde bli kvitt hesten foreksempel. Takk. Jeg vet det. Det er bare ikke så fryktelig lett å kvitte seg med ungen sin, selv om han koster meg mange penger, og mye tid og frustrasjoner. Det er liksom ikke så lett å bare bestemme seg for å sende han ut av landet. Selv om det høres lett ut når jeg sier det i ren frustrasjon, så er det faktisk dødsvanskelig å ta den avgjørelsen. Jeg han ikke lyst i det hele tatt….til å gjøre kort prosess av det. Vel – jeg vet at prosessen allerede har vært rimelig lang…men jeg klarer ikke. Det var drømmen som gikk i oppføyllelse. Når har du noengang hatt lyst til å våkne fra en drøm? Bare tenk litt på det…

Ja, jeg vet jeg må gjøre en avtale med Kenneth. Jeg vet at jeg må…og jeg skal få gjort det så fort jeg klarer, men vær så snill. Ikke fortell meg at jeg burde gjort det for lenge siden. Ikke mas…jeg trenger å være mentalt forberedt på at det kan skje over natta. At når jeg først begynner, så kan han forsvinne i løpet av to dager. Og akkurat nå, så trenger jeg å kjenne litt på det. Jeg har bestemt meg for å gjøre det. Men når han reiser til danmark, så forsvinner han for godt. Jeg kommer aldri til å se han igjen, og det er ingen god følelse. Vi er jo gla i han alle sammen, selv om han ikke alltid er så god på å vise at han gjengjelder det… :/

Dette ble seint…men jeg trengte det. I morgen. Håper jeg Linda kan ha han for meg. Og så snart jeg er klar for en eventuell hard og brutal avskjed, så snakker jeg med Kenneth……for sånn er det, og sånn må det være. God natt.

..er egentlig en fin dag. Men jeg kan ikke fordra når dagene bare blir ødelagt utover.

13.41 – jeg får melding på telefonen – hesten er ikke i form, litt tufs, og spiser ikke, men han virker ok når han kommer ut av boksen. Jeg er på jobb, så jeg får ikke gjort noe med det fra eller til. Regner med Kjersti har kontrollen. Lang dag på jobb – enda lenger når jeg egentlig vil i stallen og se til hesten.

16.26 – jeg blir med Helene hjemover, og går rett i stallen. Hesten er ute, og tilsynelatende ok, med unntak av at han legger seg ned med ujevne mellomrom. Ikke for å rulle seg, men for å strekke seg ut og sove litt. Raringen.

19.11 – jeg går fortsatt rundt på gårdsplassen med gampen. Han er rimelig lei av å tråkke rundt, men oppfører seg merkelig med en gang jeg slipper han i paddock. Han virker ikke som han har vondt, bare som han er “kvalm” (om en hest kan bli det da…) Typisk ikke matlyst og slapp.

20.00 – jeg går enda en runde med han, etter å ha forsøkt å slippe han inn i boksen, hvorpå han la seg rett ned og ville sove, rullet litt, reiste seg igjen, og la seg igjen. Jeg tar ut maten og setter inn en “dunk” med vann. Han legger seg ned, ligger rett ut en stund, men så legger han seg opp igjen, og blir liggende rolig. Puster normalt, og er ikke varmere enn han pleier.

20.27 – jeg innser at han slapper av, møter Stine, som skal sjekke til han, og så skal Linda se til han når ho kommer hjem – ca nå – jeg kjenner at jeg blir litt stressa av å ikke være der, men man MÅ faktisk ha mat for å overleve.. :)

21.32 – Ellen ringer, og vi snakker 40 minutter om hjemmesiden (deilig med et lite avbrekk i tankerekkene…)

23.37 – jeg er stuptrøtt, og venter på rapport fra bakvakt Linda, som skulle være hjemme rundt halv tolv. Jeg vil sove, samtidig som jeg vil vite at hesten har det bra, og jeg kan love deg, at jeg ikke kommer til å sovne, når jeg først legger meg, så kommer jeg ikke til å få sove en plass.

…men jeg fikk nettopp pip fra Kim på facebook, at om jeg trengte fri i morra, så måtte jeg bare si ifra, så gikk det bra det. Syk hest=sykt barn. ;D *hurra* (dét hadde jeg vel ikke trodd…)

—–

23.44 – telefon fra Linda, som sier han har romstert mye, og har sparka flis oppover veggene. Han står, men ser slapp ut. Han har nesten ikke drukket noe, og er generellt sliten. Jeg kjenner at jeg ikke har litt lyst til å være alene i stallen i natt, og tror ikke at jeg får med meg noen heller. Det er tross alt ikke så mange som er i nærheten og ikke skal opp halv sju. Jeg er redd. Og det er ingen god følelse……han får ikke være sånn i morra tidlig. Han MÅ ikke være sånn i morra tidlig. Jeg kommer ikke til å få sove nå, men jeg kommer ikke til å orke å være der borte i natt heller. Angst. Jeg kjenner det knyter seg, og jeg HATER den følelsen.

Det er natt nå…jeg skal ihvertfall se om jeg får sovet noe…

…ihvertfall veldig, veldig syk. Kanskje det er svineinfluensa? Den har ihvertfall veldig vondt i en JavaScript-install. Jeg vet ikke med deg, men jeg tror det må være lungene eller noe, så vanskelig som det er å fungere når man er syk der…haha. Jeg sliter. Jeg er midt i en Fredriksborg-oppdatering, og jeg innser at jeg ikke kommer noen vei, så lenge jeg ikke får DW til å fungere skikkelig. Jeg får åpnet det, men jeg får ikke brukt det skikkelig. “klipp&lim”-funksjonen fungerer av en eller annen frunn ikke, og hver gang jeg trykker enter, eller åpner/lukker en side, så kommer det opp et par tre feilmeldinger. Jeg bli SPRØ!

Jeje…da blir det bare lyn-oppdatering på “gamlesiden”, så får den nye siden komme etterhvert, når jeg finner ut av problemet. Hmf…frustrert! Jeg kan jo ikke ikke ha DW, må jeg kjøpe meg nytt da? Jeg finner jo bare løsninger for PC-brukere, og når jeg nå har innstallert begge de to oppdateringene som ligger ute, så fungerer det fortsatt ikke. Irriterende. Lett!

Det er natt, og jeg MÅ sove. I morgen kan jeg sove lenge, men det er allikevel ikke så mye trøst. Jeg trenger å få solgt hesten min, kjøpt meg sofa, betalt mamma og flytta inn i ny leilighet. Gått til tannlegen, meldt meg på trafikalt grunnkurs, og blitt voksen. Jeg trenger en drømmeprins, og en jobb jeg virkelig kan leve med. Jeje…alt til sin tid – det er en tid for alt, og akkurat nå er det en tid for å sove. God Natt! ;P

..hvis jeg får lov, så blir han min! ;D *krysser fingrene*

Jeg sier det igjen og igjen…gratulerer så mye! Perfekte for hverandre!
- dere to vakre mennesker!! -
(bildekilde: linda sin FaceBook – jeg tok meg friheten, for å vise verden!!)

Når jeg allikevel er igang med reiseblogging, så kan jeg vel likegodt fullføre med siste reise på en stund.
Jeg er i skrivende stund på vei hjem fra Stavanger. Det gjør vondt. På en måte som jeg ikke regner med at folk uten videre vil forstå.
Femårstreffet var trivelig. Det var skuffende lite mennesker som dukka opp, men de fem elevene og den ene marben som var igjen på skolen etter at de ti andre hadde gått for å drikke seg selv under bordet, hadde det riktig så bra.
For min del endte kvelden på klasserom 1, bedre kjent som “kostymerommet”. Vi skulle egentlig bare inn og titte og lukte (på lukten av sminke, nyvaskede kostymer og klesskap, for den som måtte stille spørsmålstegn ved det hele…), men ble møtt av et sminkeskap som så tornadorammet ut. Vi klarte såvidt å kvele tårene over frustrasjonen, men kjente at vi “bare måtte” rydde litt… Litt ble til noen timer, og det hele resulterte i lettere hjerte og ryddig skap…pluss litt til ;p
Ingen forstår. Andre enn et par av de andre som var der. Følelsen av å sitte der og gjøre den jobben for noen en ikke vet hvem er, er ubeskrivelig. Merkelig og god. Hadde jeg vært den ukjente som skulle komme, hadde jeg vært takknemlig uten å vite det. Hadde jeg kommet til skapet sånn det var før vi gikk til verks, så kunne det fort ødelagt året med å gi et dårlig førsteinntrykk. Hvem vet…kanskje vi har gjort et helt solborg-kull en tjeneste?

Jeg savner. Akkurat nå, savner jeg så mye at det gjør vondt. Jeg har sagt mye om folk som har gjort og sagt mye dumt, og jeg har ment det. Allikevel savner jeg. Savner klemmer og gode ord. Savner følelsen de gir, av å virkelig være ønsket et sted. Å virkelig kjenne at noen trenger meg.
Jeg hører til der jeg er nå…jeg er hjemme på sørlandet, ønsket, velkommen og hjemmekjær allerede etter mindre enn et halvt år. Jeg har det fantastisk med de menneskene jeg har rundt meg der. Jobb og fritid. Fantastisk.
Allikevel er det en annen følelse jeg sitter igjen med når jeg har vært i Stavanger. En by jeg kjenner så godt at jeg kunne gått gatene i blinde. En by som har alt. Det finnes sikkert flere steder som kan bli sånn, men allikevel ikke.
Byen forandret meg radikalt på høsten i 2002. Jeg la igjen den jeg var hjemme på østlandet, og begynte på nytt. Kanskje det er derfor byen og stedet er så spesiellt for meg.
Jeg kommer tilbake i juli. Alene. Jeg gleder meg…samtidig som jeg vet at turen hjem igjen kan bli tung å svelge.
Nå…gleder jeg meg mest av alt til å komme hjem til egen seng og til å se på helgens fotoresultat…det kommer flere bilder, men her er en smakebit… :)