Shopping & Shampanje

I dag var tannlegen (veterinæren, med tannrasp og kjevesperre) på besøk hos ponnipelsfrøknene. Frida og JD skulle få en sjekk, og lille Bea skulle møte tannrasp for første gang.
Vi er så heldige å ha en fantastisk veterinær som heter Mona. Ho skulle vært hos oss for ei god stund siden, men mye kom i veien, så da ho var og besøkte oss på medlemsmøte med Fjordhestlaget på mandag, booka vi ho til i dag.

Ti over tre kom jeg i stallen. Da satt Mona og venta i varm bil på kaldt tun, og tre fluffypelsballer blei henta inn til tannlegetime.

Først Frida, og så Jolly Dina.

(Frida får tannpuss)

…og så var det Bea sin tur. Mona sjekker hjertet (standard prosedyre før sedasjon), og lytter noe veldig. Begge sider. Flere ganger. Bekymret rynke i panna. Ponnimammahjertet øker rytmen litt. Liker ikke dette.
Mona har funnet en bi-lyd på hjertet som ikke var der i vår, da de fikk vaksiner. Ponnimammahjertet gråter. Kjempebekymra. Selv om det mest sannsynlig ikke er noe farlig for ei ponnifrøken som en ikke har merka noen ting på. Men det må sjekkes. Mona anbefaler ultralyd av hjertet, og skal sjekke enkleste måte å gjøre det på for meg. Gruer meg.

Bea fikk allikevel en liten dose med sedasjon, og sovna nesten, mens tennene blei raspa, og to ulvetenner ble trekt (beklager eklelt avslutningsbilde!) Gruer meg til regninga. Men det er livet med ponnipelsansvar.

Kjenner plutselig hvor glad jeg er i ho. Lille gullfeøkna mi! (blodige munnviker og noe betutta på de siste bildene..)

Noen blinkskudd (?) fra hverdagen..

…det er mye fint og spennende i en barnehage!

Det er ihvertfall diamanter i treåringenes øyne! Disse vakre perlene med de fine fargene!

Og så kom vinteren til Sørlandet og. Fine snøen. Men det kunne godt vært et par blå grader, så en slapp at det kom masse sludd og alt ble vått og slapsete. Et par blå bare…?

Og når det blåser og snør som verst ute, blir dagene i barnehagen lange og mørke. Da må man bruke tiden til noe underholdende. Mest “Mariann, kan du tegne deeeeeet?”. Og det kan jeg jo. Og hvis jeg ikke kan, så tegner jeg bare noe annet.

Etter tre dager med boksarrest på grunn av den speilblanke isen på jordet, fikk mini endelig komme ut en time, en kveld jeg var for å ta kveldsstellet. Det var fryktelig morro, og når en ikke skjønner bedre enn at det fortsatt er litt glatt, så blir det endel knall og fall. Men det var morro lell. Søta mi er veldig fin og jevn i kroppen om dagen. Så da kommer det vel straks en ny vokseperiode!

God helg!

Mye bilder. Lite tekst. Fin ponnipelsfrøken.

TanteFrida og TanteGrusom (Jolly Dina) fikk komme ut og få middagen sin ute…

…mens MiniGull (kjært barn har mange navn) holdt på å dø(!) av ensomhet inne mens jeg møkka de tomme boksene.

Da alle boksene var møkka og ny flis var servert, fikk Mini litt miljøtrening i samme slengen.

Søppelsekker kan brukes til så mangt. For eksempel lue.

Så tok vi på hodelag (som ble brukt på Jalaber og IKKE var for stort!!), og lufta vettet litt i snøværet.

Tantene ropte og skreik noe vanvittig da vi gikk, så det var mye dansing og snuing, på vei oppover.

Men vi kom oss helt opp i skogen – etter endel diskusjoner.

“Men mamma hør da, de roper jo på meg!”

“Kan jeg ikke bare være ute med de?”
“nei du kan ikke det, for det er SPEILGLATT!”

Da vi omsider snudde – etter et par raptuser i skogen – gikk det i rimelig høyt tempo hjemover.

Fin langhåra ponnipelsrumpe på stallgangen.

Ponni blei plassert på boksen, og jeg vendte nesa hjemover. Mye fint å ta bilde av i vinterværet.

Og så blir alt så behagelig, stille, rent, hvitt og vakkert.

Tantene ville egentlig inn igjen, for de savna Mini sa de…raringene. Men de fikk gå ute noen timer til.

Og veien hjem, var endeløs vakker. Og den som er så kjip og grå til vanlig.

Noen gikk meg i møte, og hadde jeg villet, kunne jeg fulgt sporene helt dit de kom fra, i nysnøen. Istedet gikk jeg hjem til varmen og kaffekoppen.

Tenk at snø kan gjøre så mye med viljen og stemningen. Så mye med gleden over livet.

Jeg har kjøpt meg nytt kamera. Ingen av bildene er tatt med dét. Rart med det, men det er den stakkars telefonen min som må slite seg gjennom dét også. I tillegg til hektiske wordfeud-kamper i sene nattetimer, trivelige twittersamtaler, facebook-snoking, nyhetsoppdateringer fra diverse tabloide nettaviser, lokalværvarslinger, lesing av trivelige blogger – og selvfølgelig vanlige telefonaktiviteter som sms’er og alminnelige telefonsamtaler. Stakkars. Den går tom for strøm stort sett hver eneste kveld, og det er nok ikke bare dårlig batterikapasitet som er skyld i dét.

Bildene er tatt i løpet av årets første tre uker, og er en liten samling av kreative blinkskudd. Kanskje faller de i smak.

Og ja. Jeg blogger selvsagt fra telefonen. Fordi jeg ikke gidder å gå inn og sette meg ned foran mac’en som står og gliser på soverommet. Det er jo Melodi Grand Prix på tv’n. (ja, jeg holdt på å skrive #mgp …twitterskada!) Konseptet vi nordmenn elsker å hate! Programmet samtlige har noe negativt å si om, men som de aller fleste allikevel “bare må se”. Og meg med dem.

Det er natt, og jeg burde være siltrøtt, etter en heftig dag på jobb, og hestetrimming og menighetsutvalgsmøte på kvelden. Men jeg er ikke det. Som alltid når klokka bikker midnatt, er det ett eller annet som skjer, og jeg våkner til liv igjen. Som om det nullstilles ved overgangen til nytt døgn, sammen med datoen. Nye timer å ta av, plass til nye ting å gjøre. Og det er igrunn ikke greit. Det kommer en dag i morgen, og jeg vet den kommer hardt og brutalt noen minutter før sju, når vekkerklokkekiminga blir for påtrengende etter gjentatte slumringer. Heldigvis er dagen i morgen en fredag. Da er det litt lettere å stå opp selv om hjernen har fått for lite søvn. Litt lettere fordi jeg vet at den etterfølges av en koselig kveld og så helg.
Så kan arbeidsdag bare være arbeidsdag, for når snørrete unger og bleier som må skiftes blir litt for altoppslukende, så kan jeg bare trekke litt på skuldrene og så kommer jeg på at jeg straks er ferdig og kan reise hjem og vite at det er to og et halvt døgn til neste velta vannglass som må tørket opp.

På tirsdag var det tre år siden jeg gjorde sørlending av meg. For tre år siden pakka jeg flyttelass og hest og meg selv og reiste fra alt og alle på østlandet til fordel for verdens navle. Lite visste jeg om at det skulle bli SÅ fantastisk. I løpet av tre år har jeg bytta ut hesten, og blitt kjent med en hel masse flotte mennesker, som jeg aldri ville vært foruten. I løpet av tre år har jeg lært å bli mer glad i Sørlandet enn jeg trodde var mulig. Gla i stranda og sjøen og dette lille, men akk så fantastiske stedet, som jeg med glede kaller hjemme.

Ingen vet hva fremtiden bringer. Og selv om jeg sier nå at jeg skal bli her for alltid, så vet jeg med meg selv at det er vanskelig å si sikkert. Jeg sa det da jeg bodde i Stavanger også. At jeg skulle bli der for alltid. Så derfor snakker jeg ikke mer om det. Det som er, det er. Det er fantastisk. Det som kommer det kommer.

Jeg er uendelig glad for at jeg lot meg overbevise om å flytte ned hit. Jeg trives godt. Med menneskene, med ting som får dagene mine til – ikke å gå – men å løpe avgårde, og med livet sånn i all generellhet.

Måtte bare fortsettelsen bli like god som begynnelsen har vært – om ikke enda bedre.

(…nå kjenner jeg at øyelokka begynner å sige, så da er det natta, og jeg synker ned i puta…)
- sweetest dreams til alle der ute. God natt!

Hverdagsmagi. Et huskestativ på en sliten lekeplass.

…og sola som nesten titter fram.

Lille søta mi…

Shampanjestol!

…og dette er hva jeg har tenkt å bruke resten av dagen på!!

Januar var uante mengder med snø, og jeg blogget hver eneste dag – mest fordi jeg hang me opp i en 31day-challenge…og mer eller mindre klarte å holde meg til den.
Bloggingen fra januar i fjor går ganske dypt inn i historien om meg – og ellers er det faktisk ikke en eneste trivialitet fra hverdagen…

I februar tegnet jeg alle barnehageungene mine. Jeg kjøpte tv-serier på DVD (og ser dem i skrivende stund), og var overveldende kreativ og tegna lesehester for mamma.

I mars kom den første vårfølelsen, Bea ble et år gammel, og vi hadde overnatting i kirka, med ungdomsgruppa. Livet var ganske okei.

April begynte med dager som kjentes lenger enn uker, og med mye frustrasjon og irritasjon, men endte med at et par fantastiske mennesker reddet alt jeg gledet meg til og ofret tid og penger for å ordne, og den 18. reiste vi tur retur Egersund og heter Bea. Og jeg ble verdens lykkeligere for en stund. Fineste lille Bea-gull!

I mai blogga jeg med håndskriften min, brukte dagene på ponnitussa, og nøt våren for fullt. Vi fikk beskjed om at vi måtteflytte, og jeg vurderte – og revurdere å kjøpe meg leilighet.
Jeg sendte mail til forlag…uten å få svar, men allikevel en milepæl for lille meg (vi trenger ikke tenke så mye på at jeg fortsatt ikke har sendt inn noe skikkelig…)

Jeg blogga så og si ingenting i juni, men sånn er livet når en nyter sommer på Sørlandet. Bea fikk sine første runder med hodelag og bitt, og jeg drukna telefon nummer to – denne gangen i lomma på regnjakke på vei hjem fra jobb – det resulterte i en hvit iPhone4…åneeeei.

Juli var avslutning, sommerferie og bryllupsforberedelser. Et alldeles vakkert sommerbryllup, etterfulgt av søskenbarntreff på østlandet. En helg som skulle bli helt grusom. En helg der familie ble enda viktigere, og vennene ble savnet i mye større grad enn en skulle tro, for en helg hjemme.
Leiligheten blei pakka ned etter jeg kom hjem, og siste helga i juli, flytta vi…

I hele august bodde vi i en leilighet vi ikke følte oss hjemme i. Jeg bodde delvis alene, mens Eli Anne bodde i Haugenes, og etter en stund fant vi ut at vi trengte noe annet. Mugg på veggene er IKKE greit!
Jeg lånte en iPad av Therese, og innså at jeg virkelig ikke trengte en. Jaja, da så.
Ja – og så var vi i tredagers bondebryllup i vegårdshei da. På Taxerås. Hos Markus og Karen!

September var starten på en fantastisk høst. Jeg farga håret, flytta inn i drømmeleiligheten, reiste til Danmark med en flott gjeng konfirmanter, sov i gjestesenga hos AK, da jeg ikke fikk låst opp døra til leiligheten, og var på kortur til Lista. Fantastisk måned faktisk!

Oktober starta med en fantastisk uke i London, med sommervarme og gode venner.
Da jeg kom hjem, rei jeg Frida for første gang, og oppdaga at jeg hadde savna det mye mer enn jeg trodde.
Måneden blei avslutta med et nydelig Halloween-party med gode venner.

I november blogga jeg skarve to ganger. En gang om den fantastiske Ingrid Bjørnov-konserten jeg var på, med jentene fra jobb, og en gang om høstfrustrasjoner.
Høst er høst, og selv om jeg savna snø og vinter gikk den rimelig greit for seg tross alt.

Desember er…
Kakebaking. Takkebaking. Julegaveverksted på jobb. Julekalendertrekking. Starte hver eneste morgen med “julemysteriet” på øret, på vei til jobb.
Lange dager, høstvær, korøvelse. Julekonsert. Ferie….fridager. Og så avslutta vi det hele med tidenes koseligste nyttårsfeiring, i god selskap – på Gautefall!

Takk for 2011 – velkommen 2012!

Jeg skreiv en lang post, og så gikk telefonen tom for strøm. Hater når det skjer. Og særlig når ikke WP-appen min klarer å lagre poster underveis. Hmf.

Gidder ikke skrive på nytt. Fin julenattine, fin julehelg hos mamma, fin romjul – både på jobb og hjemme, fine mennesker. Takk, jeg er velsignet.

I januar skal jeg for alvor begynne å sy brudekjole. Og i morgen reiser jeg for å feire nyttår på Gautefall.

- sånn, det var sammendraget. Nå kommer bildene! Snakkas neste år!
Har sydd engle-onepiece til Tobias!

- med vinger!

Vi har hatt førjulskos i barnehagen:

Og Bea sier hei til slutt: